Hestene på Sevre

I dag har jeg vært med ChristineMini & Guro - begge av Store haugers slekt - ut og sett på hestene. Jeg har alltid ment at "hest er best på maten, midt mellom osten og salaten", men nå må jeg ta en bit av det sure eplet og innrømme mine feil. De to små krabatene som stotra rundt på sine alt for lange ben, smeltet mitt iskalde hjerte og åpnet det for hestene. W00p. Det var kanskje ikke sånn. Vi prøver igjen.

.

Jeg har egentlig alltid vært redd hester. De er digre, og når de kommer i full gallopp mot meg, så er ikke jeg mye høy i hatten. Nå derimot prøver jeg å bli kurert fra min frykt for de firbeinte gampene, ved å kose meg med de små, lekne følla.

.

Altså: Astrid er ingen hestejente, men innrømmer at de er søtere med pels enn på brødskiva! Nå lukter jeg stall, og må kaste alle klærne jeg lånte av lillebror til vask. Ops.